Ansvarlig
- Jørn Holm-Hansen, NIBR, OsloMet (jornhh@oslomet.no)
Program
Demokratisk byutvikling i den digitale tidsalderen – en sammenligning av tre byer
Kristin Reichborn-Kjennerud, Arbeidsforskningsinstituttet AFI – OsloMet
Variasjon i e-deltakelsesstyring: En sammenlignende studie av Oslo, Madrid og Melbourne
Sveinung Legard, Handelshøyskolen – OsloMet
Populistiske partiers inntog i bystyrene: Mer, mindre og/eller annerledes medborgermedvirkning?
Sigrid Stokstad og Jørn Holm-Hansen, By- og regionforskningsinstituttet NIBR – OsloMet
Om sesjonen
Demokratiske institusjoner er under press fra nye tankeretninger, bevegelser og partier, som har til felles at de er «anti-establishment». Hva de mener med establishment og hvem de sier seg å representere, varierer sterkt mellom utfordrerne. På den ene siden har man populistene, en mangefasettert gruppe politiske retninger, men som har til felles at de mener seg å representere et enhetlig folkefellesskap, et imaginært «egentlig folk». I sin ytterste konsekvens blir det for populistene liten grunn til å la grunnleggende meningsbrytinger komme til uttrykk eller å godta beskrankninger på valgte organers makt så lenge disse er kontrollert av representanter for det «egentlige folket». I Europa i dag er de nåværende makthaverne i Polen og Ungarn typiske eksempler på dette.
På den andre siden utfordres eksisterende institusjoner av anti-establishmentgrupperinger som setter seg fore å sørge for at deler av folket blir bedre representert. For dem folket nettopp ikke på forhånd gitt og enhetlig, men består av innbyggere med ulike interesser. Typiske eksempler på slike retninger er Podemos i Spania og la France insoumise i Frankrike. Felles for de to retningene er kritikken av bestående institusjoner dominert av politiske og økonomiske eliter.
Samtidig med at institusjonene utfordres fra establishment-kritiske grupper, innfører etablerte myndigheter i økende grad samarbeidsorienterte styringsformer, der det åpnes for samstyring, sam-initiering og samskaping på stadig nye deliberative arenaer. Særlig intenst foregår dette i de større byene. Vi ser for eksempel en framvekst av protestbevegelser som ønsker en strammere klimapolitikk/grønt skifte, og deres motpoler – bevegelser som protesterer mot klimatiltak som bompenger og bilrestriktive tiltak. I flere land har disse bevegelsene stilt til valg i byer, og blitt representert.
Dette panelet tar for seg møtet mellom anti-establishmentgruppene og disse arenaene på bynivå:
- Hva skjer når anti-establishmentpartier får politisk makt i byene etter valg? Øker bruken av deliberative arenaer? Endrer de seg?
- Hypotese: Populistene mener deliberasjon ikke trengs ettersom folket er gitt og de er representert av populistene. Venstresiden har liten forståelse for interessefri deliberasjon, rasjonalisme.