Improvisasjon i planlegging
mellom sensibilitet og rasjonalitet i skandinaviske byer

Traditionally, heritage research has emphasized problem solving and object-led scientific thinking – that is, thinking that is kind of detached from the researcher’s everyday life.

In contrast, this paper calls for the improvisational approach of non-representational theory to be applied within street art and heritage research. Non-representational theory renders the liveliness of everyday improvisational performance and the temporary, affective, spontaneous, and relational aspects of the world and the academic work.

In my empirical investigation, improvisation occurred through my random and spontaneous conversations with the visual artist Munch Malo and the ‘Hotel Havana’ urban space in Oslo, Norway. Drawing on non-representational theory – and the messiness of improvisational everyday practice – the research decodes my experiences with Munch Malo and the urban space, which led me to better understand not only Munch Malo’s artistic practices, but also movement, change, affective atmospheres, materiality and encounters, more generally.

Furthermore, situated in my own experience of the urban space, this research article illustrates that improvisational everyday practice can, in itself, function as a performative method as it can engender creativity, experimentation and new theoretical and practical knowledge about mundane life.

The purpose of this article is two-fold: first, to illustrate the spontaneous and creative nature of heritage research and second, to highlight the improvisational everyday practice as a performative urban heritage methodology. Underpinning the performative heritage methodology is the idea that everyday improvisational practices may generate a stronger understanding of street art, urban cultures and the social world.

De seneste årtier er et stigende antal danskere begyndt at organisere sig selv i byen og bruge byens rum til bl.a. koncerter (Sand 2014, 2017), performancekunst (Samson 2018) og forskelligartede former for gadeidræt (Sand 2019, Bäckström og Sand 2019, Larsen 2014, Larsen et al. 2017, Laub og Pilgaard 2013).

Tendenserne har skabt en nysgerrighed og behov blandt landets byplanlæggere, kommuner, fonde og foreninger i forhold til, hvordan de imødekommer de børn, unge og voksne, som i langt højere grad indtager byens steder på præmisser, de i overvejende grad selv ønsker at definere.

Interessenter konfronteres med spørgsmålet om, hvordan de skaber deltagelsesrum i byen for mennesker, som på den ene side ønsker at organisere sig selv og på den anden side ønsker at indgå i dialog og modtage støtte.

Denne præsentation berører spørgsmålet om, hvordan kan en optik på improvisation være med til at udvikle organisatoriske rum, som understøtter mennesker og projekter, som har DIY-karakter?

In recent years cultural urban planning, artistic practices and temporary spaces have been used as tool in strategic urban planning. Whereas these planning methods engage with art and performances as alternative and participatory means for creating a lively and vibrant city, they rarely change the final outline of the built environment (Madanipour 2017, Fabian & Samson 2016.

Rather performances and artistic practices leads to cultural-led gentrification which put both art and our urban spaces in crises. To further problematizes culture-led gentrification, art and performances in many aspects seem to support a human-centered anthropocentric worldview, that does account for multispecies livability and more-than human rights to the city.

However, by looking into recent performative practices collected through the transdisciplinary course, Performative Urbanism at Roskilde University, this paper proposes that art and culture might instead serve as reparative practices for seeing and planning the city differently.

For instance, embodied and performative mapping practices may enable citizens to reconnect with more-than human lives and find value in found spaces and existing biodiversity of spatial qualities.

Or, artistic spatial practices may bring environmental awareness of the impacts of urbanisation to the fore, which is the case of Nana Franciska’s collective performance exploration of Nordhavnen in Copenhagen (Bodyscaping / Habitat, Metropolis 2021).

As this proposal focus on how mental, environmental and social change intersect, the presentation will draw on ecologist Guattari’s Three Ecologies and ecofeminists Donna Haraway’s and Anna Tsing’s notion of reparative practices.

In the presentation I will show visual documentation of artistic and performative practices and work from an improvisational and performative idea of encounters between imagery and conceptual thinking.

Literature:

• Fabian, Louise & Kristine Samson (2016) Claiming participation – a comparative analysis of DIY urbanism in Denmark, Journal of Urbanism: International Research on Placemaking and Urban Sustainability, 9:2, 166-184, DOI: 10.1080/17549175.2015.1056207
• Guattari, Félix. The Three Ecologies . London: Bloomsbury Academic, 2014.
• Haraway, D. (2016). Staying with the Trouble: Making Kin in the Chthulucene. North Carolina: Duke University Press.
• Madanipour, Ali. “Temporary Use of Space: Urban Processes Between Flexibility, Opportunity and Precarity.” Urban studies (Edinburgh, Scotland) 55.5 (2018): 1093–1110.
• Tsing, A., 2015. The Mushroom at the End of the World: On the Possibility of Life in Capitalist Ruins, Princeton, New Jersey: Princeton University Press.

Stedet er et sted i kraft av hvordan orden og rot, det planlagte og det tilfeldige, det konstruerte og det ville, kommer sammen. Gleden ved stedet er å leve midt i alt dette.

Anniken Greve 2015

Gode, inkluderende byer kjennetegnes av vitale møteplasser som gjenspeiler, men også bidrar til å omforme, byens mangfold. Diversitet blir gjerne løfta fram som positive kvaliteter i diskusjoner om byutvikling; krysskulturelle møter og samhandling åpner for nyskapning og gjør bylivet mer pulserende og spennende.

Gleden ved byen, er som Greve (2015) sier, å leve midt i dette delvis ordnede og delvis kaotiske mangfoldet. Det å skape levende og inkluderende bymiljø står sentralt i byplanlegging. Spontanitet og uventa møter er viktige elementer i byutvikling med mangfoldige og multifunksjonelle steder som ideal.

Offentlige rom, byens allmenninger, spiller en viktig rolle som møteplass, mellom fremmede så vel som mellom kjente. Gode byrom kjennetegnes av mulighet for ulike grupper folk til å utøve en stor variasjon av aktiviteter – også aktiviteter som stedet ikke var tenkt for. Til tross for et stadig større kulturelt mangfold, og klare bypolitiske målsetninger om å skape inkluderende møtesteder, ser vi en tendens mot strammere organisering av mange byrom. Vilkårene for fleksible arenaer utfordres av en kapitaldrevet byutvikling, som ofte fører til homogenisering av byrommene våre.

I dette paperet presenterer jeg eksempler på magien som kan oppstå når elastikken tøyes. Jeg diskuterer spenninga mellom orden og kaos, med fokus på hvordan vi gjennom improvisatoriske praksiser kan vise større omsorg for byens kompleksitet.

Sjøfronten i Tromsø har lenge ventet på en oppgradering, nytt innhold og prosjekter som bidrar til å vende byen mot sundet. «Tromsø sjøfront» er et byutviklingsprosjekt som skal bidra til dette.

Sjøfronten gis høy prioritet i arbeidet med ny sentrumsplan, og gjennom et samarbeid mellom Tromsø kommune, KORO (Kunst i offentlige rom) og arkitekturkollektivet raumlaborberlin prøves det ut nye metoder for hvordan integrere kunst i byromsprosessene. Kunstens improvisatoriske praksis inngår som et vesentlig element. En viktig del av prosjektet er å invitere et mangfold av stemmer og perspektiver inn i planprosessen. Utprøving av kunst inngår som del av satsingen.

Det utarbeides nå en reguleringsplan i «sørbyen», som vil innebære en omfattende endring av sentrum.

Det er derfor opprettet et eget Tromsø Sjøfront Laboratorium. Kunstnere og arkitekter har blitt invitert inn tidlig i planprosessen for å kunne påvirke utviklingen av området. I den forbindelse kan laboratoriet ses som et eksempel på anvendelse av improvisasjon i praktisk planlegging.

Vi har spurt: Kan kunst gjøre en forskjell? Hvordan ta i bruk planprosessen som kontekst og sted? Hva står på spill? Hvordan skape kunst som kan mer enn å forskjønne et område? Hvordan involvere lokalbefolkningen i utviklingen av planene for området? Og, kan improvisasjon bidra til å gjøre planlegging til en aktiv og skapende prosess?